Gitarist Dave Hill oppførte seg som en frekk liten duracellkanin og hadde definitivt ikke planer om å la en høyst fremtredende ølvom være til hindring for stepøvelsene i hovedteltet. Han fikk til og med «vinger» under konserten og hentet frem den knalltøffe gitaren som minner om et futuristisk stålbestikk.
Og det måtte selvfølgelig handle om Dave Hill, originalmedlemmet som har vært en drivende kraft i bandet, selv etter at kropp og sjel burde vært utladet. Han har spilt både gitar og bass i Slade uten besvær alle disse årene og showgenet har på ingen måter falmet. Vi har mange ganger latt oss imponere over formen til Maiden-vokalist Bruce Dickinson, men at en gammel glamrocker skulle ha så mye krutt i de hvite joggeskoene, var en overraskelse. Vi så heller ikke annet enn at Don Powell på trommer holdt koken, selv om han mellom slagene virket pinnestiv som en Ivo Caprino-figur.
Uten Noddy
Uten bandets opprinnelige vokalist Noddy Holder kunne man frykte at hattehøyden ikke holdt helt nivå for Slade. Selvfølgelig var han savnet, men det lure lille gliset til Dave Hill overbeviste oss om at det handlet om ekte saker. Mal McNulty så ut som han frontet AC/DC, men klarte etter alle målemerker å skjøtte oppgaven. Riktig nok uten det samme humøret som Holder, men vrælet var der på «Run Run Away» og ikke minst avslutningslåten «Cum on feel the noize».
Sjelden har vi sett så mange finnmarkinger i satt alder hytte med nevene. Det måtte i tilfelle være mot dommeren på Aronnes i hin harde dager. Vi har alle våre relasjoner til musikk og hva den har betydd. Vi tipper mange har Slade med seg i pakken, og da måtte det selvfølgelig bli dryppende svette og nostalgiske tårer under sippete låter som «Far Far Away» og ikke minst «My Oh My». Personlig likte jeg best da gutta ga full spiker, uten omsvøp for oss nærmest scenen. Basstromma forårsaker fortsatt dirring i utsatte dalstrøk av kroppen.
